I flere dager har jeg vært flink og oversett den demoniserte UFO-posen min som står å hveser bak gardinen som en besatt, giftig morderslange. Men i dag, for ca 20 minutter siden, tok jeg motet til meg og gikk å hentet den fram. Jada. Hadde fullt verneutstyr, slagvåpen (les: stekepanne), 113 på hurtigring og epipenn i baklommen. Man kan aldri være for forsiktig med slikt.
Jeg fisket ut en UFO, satt på en ny episode av noe reality på tvn, fant fram nål og saks og satt i gang.
Det tok meg 10 minutter å få festet alle trådene og sy under armene. 10 minutter!! Jeg gir meg over. Blir like fortvilt over meg selv hver gang jeg ser hvor fort det går å få gjort noe ferdig. Selv trådfesting kan gå som en lek. Ja, jeg sa det.
Genseren er strikket i Drops air.
I allefall.
Tirilgenseren jeg strikket for en del år siden er endelig ferdig. Hurra! Så nå er det bare å ta fatt på neste UFO, som sikker tar meg mellom 5 og 10 minutter å gjøre ferdig.
Klokken viser 09.06 og det er helt stille i huset. Jeg har ordnet meg en kopp kaffe og tenker å starte å ferdigstille noen av UFOene jeg fant her om dagen før dagen starter for fult. Er ikke kjempe motivert skal det sies, men det forstår du jo garantert siden jeg prioriterer å skrive en blogg i stede for å gyve løs på noen av plaggene jeg fint har oversett i lang tid.
Jaja. Jeg får vel bare komme i gang. De blir jo ikke ferdigstilt ved å ligge i posen nei. Ja. Den posen som står bak gardinen. Jada. Den posen som JEG har satt bak gardinen i håp om å få den ut av hodet for en stund til jeg finner lyst til å gjøre de ferdig. Må jo være lov å prøve seg. Det sies jo “ut av syn, ut av sinn”. Men tror den er demonisert. Hører stadig at det hviskes “Chriiistiiineee” fra den kanten.
Men så kom jeg på en ting mens jeg satt å fordypet meg i kaffekoppen og spekulerte ut gode unnskyldninger for å utsette dette ytterligere. Å jaggu fantes det også en god unnskyldning. Jeg skrev jo et innlegg om det å gjøre håndarbeid på søndager/helligdager og min holdning til det. Kort oppsummert gjør jeg helst ikke arbeid, som plenklipping og saging, på disse dagene mens håndarbeid, som jeg ser på som kos, kan jeg gjøre. Altså holder jeg hviledagen hellig med å unngå arbeid. Så. Hvor kommer ferdigstilling av UFOene inn spør du kanskje? Jo. Det skal jeg fortelle deg. Må bare skyte inn at jeg smiler fra øre til øre nå og er veldig fornøyd med hva jeg har konkludert med.
Jeg gjør som sagt håndarbeid på søndager og helligdager fordi jeg ser på det som kos. Å ferdigstille disse UFOene ser jeg ikke på som kos, men heller som arbeid så da kan jeg jo ikke gjøre dette i dag. Enkelt og greit. Sa jeg at jeg gliste fra øre til øre?
Så da får den demoniserte UFO-posen bare stå bak gardinen og hviske etter meg mens jeg finner fram noe jeg kan kose meg med mens jeg overser posen enda en stund til.
I en litt lengere periode har jeg utsatt å starte å rydde hobbyrommet mitt. Har veldig lyst til å ha det i orden så jeg kan bruke litt tid der inne, men prosessen mot å ha det ryddig er noe jeg ikke er så glad i så da finner jeg heller på noe annet. Du vet slike viktige ting som å spille pokemon go, se frø vokse og se maling tørke. Alt er gøyere enn å rydde.
Men så. Helt ut av det blå kom det noe over meg. En merkelig lyst. NEI, din gris. Ikke en slik lyst! Jeg fikk nemlig lyst til å, hold deg fast…. rydde hobbyrommet.
Jeg kastet meg rundt, ja nesten i ordets rette forstand, og startet å rydde. Her var det bare å utnytte det mens lysten var til stede. Jeg åpnet boddøren og hoppet til side for å unngå å havne under alt som rauset ut. Noe hadde jeg da lært etter sist jeg prøvde. Pustet lettet ut over å ha overlevd døråpningen, men sukket tungt da jeg så alt som skulle ryddes. Jeg brettet opp ermene og satt i gang.
“Denne posen kan gå dit.” “Og denne dit.” “Å en UFO.” “Enda en UFO.” “Hva er dette?” “Å, denne hadde jeg glemt.” “Ååå nam. En sjokolade!” Slik gikk altså den laaaange timen jeg holdt på før jeg måtte avslutte ryddingen.
Fikk satt alt inn på hobbyrommet igjen. Alt uten att en pose som jeg tok med meg opp.
Jeg trodde jo at jeg hadde kontroll på UFO`ene mine, men NEEEI. Jeg hadde glemt av de jeg hadde på boden. Må innrømme at jeg ikke var klar over at det var så mange. Men det var flere enn det jeg trodde så nå er kampen mot UFO`ene tatt opp igjen.
Jeg fant nemlig
Et par blåe solvotter uten tommel, et par raggsokker som ikke trådene er festet på, to pannebånd som må få sydd igjen vrengehullet, et par fingerløysevotter som mangler hansken inni og tomler, et par grytekluter som mangler å få sydd på blomsten i midten og en lue som mangler dusk. Jada. Ser at det er MYE trådfesting som også mangler, men blir bare trist.
Men det var ikke alt. I posen lå også dette
Dahliajakken har ennå ikke fått sydd på knapper og kanten for å skjule sårkanten, tirilgenseren mangler trådfesting, romperen mangler knapper og skjørtet mangler å få sydd på de to siste knappene.
H Å P L Ø S ! !
MEN. Jeg har da i allefall fått gjort disse ferdige.
Etter sanketuren til bestemor og meg kom jeg hjem med to bæreposer med brennesler. I den ene posen hadde jeg det som skulle brukes til te og i den andre posen lå det som skulle bli til suppe. Bestemor fortalte nemlig at man skulle bruke de litt finere til te og de litt grovere til suppe. Så da var det bare å høre pent etter og plukke etter beste evne. Synes det er veldig greit og sortere mens man plukker, rensking og sortering på kjøkkenbenken er noe jeg ikke er så glad i. Du kan tenke deg sinnsstemningen og tålmodigheten min når jeg skal renske bær. Bær som er plukket med bærplukker. Bær som er plukket med bærplukker i hu og hast. Kjenner jeg blir svett bare med tanken.
Men i allefall. Etter at jeg laget brenneslete startet jeg på min aller første brenneslesuppe. Ante ikke hvilken oppskrift som var god eller hvordan i det hele tatt man lager det. Heldigvis for meg hadde ei jeg kjenner laget brenneslesuppe bare noen timer tidligere og lagt det ut på sosiale medier. Jeg var ikke snålere enn at jeg sendte henne en melding å hørte hvilken oppskrift hun hadde brukt. Snill som hun er så delte hun gledelig med meg, både oppskriften og hvordan hun gjorde det.
Jeg er jo, som skrevet tidligere, en smule fasinert over hvor mye av det som vokser vilt man kan spise. Bær, gressløk og slike ting er jo greit, men så kommer det til det man ser på som ugress. Eller det som verre er, dødelige brennende ugress. Ja du tenker riktig. Brennesle!
Jeg husker så godt en gang da jeg var liten, sånn omtrent 4 år. Husker ikke så mye fra da, men dette glemmer jeg ALDRI.
Det var sommer og varmt. Vi var på ferie hos mormor og jeg og pappa var ute og sparket fotball. Ballen for til alle kanter og jeg skulle selvfølgelig springe å hente den. I et kratt med ugress. Ugress som i dødelig og brennende ugress. Jepp. Et kratt av brennesler. Trodde jeg skulle dø for så vondt var det for 4 år gamle meg. Overlevde med skrekken og har vært redd brennesler siden.
Etter hvert som jeg ble eldre har jeg hørt mye om brenneslete og brenneslesuppe og har hatt lyst til å prøve det. Å da er det fint å ha en bestemor som kan enormt mye om slikt og velvillig deler av sin kunnskap.
Vi avtalte tid og sted og dro for å plukke brennesler. To bæreposer og masse ny kunnskap senere sto jeg på kjøkkenet for å renske brenneslen med misjon om å lage te.
Til te plukket jeg de nyeste brenneslene, altså de minste og fineste. Bruker selvfølgelig hansker under hele prosessen uten at det hjalp 100%. Heldigvis brant det ikke like sterkt som den 4 årige meg husker.
Når det er rensket ferdig skal det skylles og legges ut på en langpanne eller rist.
Fikk beskjed om å tørke det i ovnen på maks 30 grader med ovnsdøren åpen til det er tørt, men vår ovn går ned til minimum 5o grader så da ble det det. Det gikk helt fint.
Da det var ferdig knuste jeg bladene i små biter slik at det ble som te. Kokte vann og helte over.
Overraskende godt faktisk. Dette blir jeg nok å lage hvert år.
I tillegg sies det at det er supersunt, så da er det jo vinn-vinn!
I går gikk jeg med godt mot ned på hobbyrommet for å starte på det som jeg ser på som en tilnærmet umulig oppgave,nemlig å få has på hobbyrommet. Eller, umulig og umulig. Det var vel å ta litt hardt i. Det er et prosjekt som kommer til å ta laaang tid, mye struktur og masse tid. Men jeg tenkte jeg skulle begynne i går slik at jeg kanskje blir ferdig mot jul.
Jeg kom til døren, trakk pusten DYPT, brettet opp ermene og åpnet døren. Det skulle jeg aldri gjort. Før jeg hadde nådd å angre på at jeg i det hele tatt skulle begynne å rydde lå jeg under en hel masse ting. Det bare rauset ut av døren. Strikkepinner, mønster, mønsterkartong, maskemarkører, jerseystoff, sytråd, perler, maling, ull, knapper. Ja. Alt du kan tenke deg. Å der lå jeg. Under en haug med hobbymateriell. Å jeg kom meg ikke løs.
Neida. Det var ikke så ille. Men må innrømme at jeg var oppriktig redd for at akkurat det overnevnte skulle skje. Det er utrolig fascinerende å se hvor mye hobbymateriell man kan få på få antall kvadratmeter for å si det slik.
Jeg gikk inn for å starte. Eller så langt jeg kom i første omgang. Tok ut en pose. Tok ut en til. Men så..
Prokrastinering skjedde! Er sinnsykt god på akkurat det. Å vet du hva jeg gjorde mens jeg satt i trappen og overså hobbyrommet? Jo. jeg spilte pokemon go! Jepp. Jeg prokrastinerte skikkelig. Koste meg også. Skikkelig!
Da jeg hadde spilt opp mye av strømmen på mobilen pakket jeg pent sammen det jeg holdt på meg. Altså. Jeg tok de to posene jeg hadde tatt ut av hobbyrommet og satt de tilbake og lukket døren. Tenkte jeg skulle fortsette på kvelden, men prokrastinering skjedde. Igjen.
Kvelden kom og jeg tenkte “hvilket hobbyrom?”. Jeg fant i stede fram et nytt garnnøste og la opp til et par sunnivavotter. Kan jo ikke gjøre ferdig noen av UFOene mine nei. Håpløs!
Disse vottene skal jeg strikke i julegave til noen utvalgte søte små. Å jeg har alltid likt å starte tidlig med julegavene så da er det vel på høy tid å starte nå. Tenker jeg skal strikke i dag også, så hobbyrommet får “desverre” vente en dag (eller tre) ekstra på å komme i orden.
Jeg har lenge ønsket meg en coverstich, men har bestemt meg for like lenge siden at jeg skal spare penger jeg får i gave for å kjøpe meg denne symaskinen. Men nå dere. Nå kjenner jeg i hvert eneste fiber i kroppen min at jeg “bare MÅ HA den”. Og helst i går.
Ja, ikke sant. Du kjenner til den følelsen ja! Om du ikke klarer å relatere deg til følelsen av å “bare måtte ha en symaskin til” så er den følelsen likens som da man var liten og visste om “den leken som var på lekebutikken og som man baare mååååtteeee haaaaa”.
Husker så godt da jeg var 7 år og Spice Girls var større enn Rolling Stones og Madonna til sammen. Jeg hadde sett en t-skjorte på Bossekopmarkedet (et lokalt marked som er i Alta 2 ganger i året) og gjett hva. Jo. Den “måtte jeg bare ha”. Skikkelig også. Å du skal tru hvor glad jeg ble da pappa kom hjem med den til meg. WHAT!! Hvordan visste han at det var akkurat den jeg ville ha? Og ikke minst. Hvordan visste han hvem Spice Girls var? Joda. Pappa han vet alt han. ALT.
Ja, nei. Tilbake til problemstillingen min. Jeg har jo bestemt meg for å spare til denne symaskinen, som dog blir den tredje jeg har. Ja, du ser. Det er ikke akkurat synd i meg. Har en vanlig og en overlock for de som lurte. Og nå trenger jeg da denne coverstichen da.
Mannen synes jo det er en fin ting at jeg sparer gavepengene mine til denne coverstichen, men jeg er ikke enig lengere så jeg prøver meg på alle grunner som finnes.
Jeg kan ikke sy noe uten den.
Jeg haaaar såååå lyyyyst på deeen.
Da får du sett på slike manneserier på tvn på kveldene.
Jeg MÅ ha den.
Jeg kan bake kake til deg hver helg.
Du vet at jeg trenger den for å overleve?
Da får du alenetid.
Det er nødvendig å ha for å sy.
Enn hvis jeg rydder hobbyrommet. Da burde jeg jo kunne kjøpe den.
Mannen lo godt da jeg sa nummer 9.
Jeg har nemlig bestemt meg for at HVIS jeg får has på hobbyrommet så kan jeg kjøpe meg den coverstichen med god samvittighet. For å si det slik såe.. Du vet på tegnefilm når noen åpner et skap og det rauser ut alt mulig rart i maaaaange sekunder? Jepp. Bytt ut skap med rom og sekunder med minutter så tror jeg vi er der.
Det skal sies at jeg prøvd meg på hobbyrommet noen kvelder, men lukker døren stille igjen å kryper inntil mannen på sofaen og ser på en serie. Mye hyggeligere der!
Hvilke gode grunner har du for å kjøpe noe du “bare MÅ ha”?
Å to ting til mens jeg er i gang.
Har du coverstich og evt hvilken?
Hvorfor er akkurat den den beste?
Fint å høre om erfaringer mens jeg venter på at hobbyrommet skal rydde seg selv på magisk vis 😀
Frø fra en halv vaniljestang eller 1 ts vaniljesukker
Topping
2 ss kanel
2 ss sukker
Om du vil ha “gitter” eller lokk på paien lager du en til deig.
Fremgangsmåte
Finn fram foodprosessoren din, om du har. En bolle og håndkraft går også fint. Ha i ingrediensene til paideigen i foodprosessoren og kjør på full hastighet til deigen er fast og fin. Om du velger en bolle og håndkraft knar du inn smøret i melet og tilsetter vannet til slutt.
Trykk deigen ut i en paiform som måler 27cm. Deigen skal trykkes i bunnen og kantene.
Bland sammen sukker, potetmel og vaniljestangfrøene/vaniljesukkeret sammen og ha det over rabarbraen. Bland alt sammen og ha det over paibunnen i formen.
Om du velger å ha lokk eller “gitter” på paien din lager du en til porsjon med bunn. Kjevle den ut og skjær strimler på 1-1,5 cm bred å ha over paien.
Stek rabarbrapaien midt i ovnen på 225°C i ca 30 minutter.
Skulle nesten trudd at jeg skulle gå opp til fagprøven i konditorfaget så mye kaker som jeg baker for tiden. Kan jo avkrefte det med det samme. Jeg skal ikke det. Å nei, jeg har heller ikke havnet på sukkerkjøret. Eller, er jo liiitt der, men dekker ikke det “behovet” med kake når det finnes sjokolade liksom.
Jeg har jo bakt en slags form for kake nå tre helger på rad. Greit, du tok meg der. EN kake liksom. Hvem prøver jeg å lure. To-Tre kaker hver helg, tre helger på rad. Å denne helgen var jo ingen unntak. Det startet med rabarbrapaien på lørdag. Den skal jeg forresten legge ut oppskriften på når jeg har laget den en gang til. Må finpusse på oppskriften slik at den blir perfekto. Da den var ferdig startet jeg miksmasteren og begynte å lage gulrotkaken over alle gulrotkaker! Den er SÅ GOD! Helt sykt god. Også er den veldig lett å lage også. Den perfekte kaken kan man si. Sykt god OG lett å lage. Bedre blir det vel ikke? Joda. Hvis man får noen til å lage den til seg, men da er jo halve gleden borte.
Jeg mikset og trikset, satt den i ovnen og ventet. Og ventet. Og ventet. Tok en stol og satt meg foran ovnen med strikketøyet og så på kakesteking minutt for minutt mens lukten begynte å friste smaksløkene mine.
Å der. FERDIG!
Så var det avkjøling og mer venting.
I mellomtiden startet jeg foodprosessoren og laget kremen til kaken. Er du forresten klar over hvor ekstremt fort det går med en foodprosessor i stede for en miksmaster? Det var ikke jeg skal jeg si deg. Jeg har alltid brukt miksmaster. Skulle til å starte med kremen i miksmasteren da mannen sier til meg at jeg måtte bruke foodprosessoren jeg fikk i julegave til å lage kremen. Ok, sa jeg og hentet den. Jøssenavn for en fart den hadde!! Fra 0 til ferdig før jeg hadde nådd å tenke på å smake på kremen. Å den tanken kommer FORT! Skjønner godt at Gjertrud har gått hver eneste dag i desember, år etter år og ønsket seg en foodprosessor!
Kaken er ferdig avkjølt og kremen er ferdig så da er det bare å smøre det på. Ja. Å smake litt da.
Ja. Dere ser jo at jeg ikke er noen konditor.
Men tror dere ikke at da jeg skulle ta med meg kaken å dra til min lillesøster med den så hadde “noen” oppdaget kaken!
Neida. Det var faktisk jeg som hadde tatt av et stykke kake til han. Men det var jo en morsom tanke da. At han, mener selvfølgelig “noen”, hadde vært å sneket litt på denne kaken også.
Oppskriften til kaken finner du HER. Og det er faktisk min mann som har laget den. Vil absolutt anbefale å prøve den om du ikke allerede har gjort det.
Jo. Nå skal du høre. Jeg har nemlig vært å tigget til meg mer rabarbra siden vårt rabarbraland er tomt. Eller, land og land. Det er to bunter med rabarbra. En stor rot og en liten. Meen det høres liksom litt bedre ut med rabarbraland enn to passelig store rabarbrarøtter så jeg kaller det for land.
Jeg har gått fra hus til hus og hytte til hytte og bedd om rabarbra. Jada, slapp bare av. Har holdt meg innenfor kommunegrensen så ingen restriksjoner er brutt.
Okei da. Det er ikke helt sant. Jeg ringte mamma jeg.
“Maaaammaaa?”
“Ja ungen?”
“Skal du bruke rabarbraen du har i hagen”?
Hun har nemlig et ekte lite rabarbraland.
“Kom bare å hent så mye du vil ha”.
Å to helomvendinger senere sto jeg med hodet ned i rabarbralandet hennes og hentet det jeg tenkte at jeg trengte. Ja. Å litt til. Er litt kronisk når jeg skal gjøre noe. Tar litt av kan man si.
Kom hjem og begynte å dele opp i biter, angret litt på mengden jeg hadde fått med meg hjem, kuttet videre, angret litt til, kuttet meg ferdig, angret da på at jeg ikke tok mer. Merkelig hvordan det endrer seg.
Så var det å finne fram mel, sukker, potetmel, smør og kanel samt en bakebolle og en paiform å sette i gang.
Minnet meg litt om den eplepaien i snøhvit da den ferdig. Faktisk så mye at det ble full allsang her hjemme med sanger fra den disneyklassikeren. Koset meg. Usikker på naboene.
Å så skjedde det som man KUN ser på film. Jeg skulle til å ta bilde av den ferdige paien. Men……..
Jada. “Noen” har oppdaget paien.
Tre minutter for lenge i ovnen og et dryss eller tre for mye kanel, men ellers god.
Fikk avkastning på 500 g rabarbra. Resten skal bli til jordbær. og rabarbrasyltetøy i kveld. Gleder meg!
