Den lure plassen…

Jeg har egentlig alltid foretrukket å strikke med mønster, men de siste årene har jeg hatt en forkjærlighet for ensfarget- og strukturstrikk. For det første er det så mange utrolig fine plagg med strukturer, og for det andre er det jo maange mindre tråder å feste. MANGE.

Det er ingen hemmelighet at jeg synes at trådfesting er G Ø R R, og jeg er eksemplarisk god på å utsette trådfesting om jeg kan. Å det kan man ofte. Egentlig alltid, selv om man ikke burde utsette det. Å det skjedde faktisk med jakken jeg strikket til bryllupet mitt uten at jeg i det hele tatt var klar over det.

 

Til bryllupet vårt strikket jeg meg en jakke til å ha over brudekjolen når vi skulle til og fra kirken. En lett og lun hvit jakke. Å det var jo et kapittel for seg selv det også.

 

 

For det første startet jeg litt sent med å strikke den. Jeg la opp til jakken 15 mars og vi giftet oss 27 mars. Jeg jobber desidert best under press kan man si, men jeg fant heller ikke DEN jakken jeg ville ha så da måtte jeg improvisere å lage min egen jakke (er ganske stolt over det).
Da jeg hadde strikket den ferdig var jakten på knappene i gang. Jeg hadde jo sett for meg de perfekte knappene og heldigvis var det knapper som jeg hadde her hjemme. En plass. Så da måtte jeg leite etter de.
Fant de heldigvis etter en liten leiterunde eller tre. Du vet. På den lure plassen som man garantert ikke kommer til å glemme.

 

Da knappene var funnet var det å finne fram nål og tråd. Jeg går ned i syskrinet mitt, les en hvit plastboks, for å hente nål og tråd. Finner nåler, dog alt for tykke, og tråd. Tråd i farge “alt annet enn hvit”. Hvor har jeg lagt de da mon tro? Ny runde med leiting. Nålen fant jeg heldigvis ganske kjapt på magnetboksen som jeg har knappenålene fast på og tråden ja. Den fant jeg på den lokale håndarbeidsbutikken. Det skal sies at etter bryllupet fant jeg ikke mindre enn fire hvite sytråder bak syskrinet mitt, les en hvit plastboks.

 

 

Så skulle jeg hekle kanten rundt jakken. Med heklenål nr 3.5. Eller heklenål nummer “hvor i all verden ligger den”. Du gjetter ALDRI hva jeg måtte sette i gang med. Joda. En ny runde med leiting.
Dag ble til kveld, kveld ble til natt og natt ble til ny dag. Heklekroken jeg trengte var fortsatt nummer “hvor i all verden ligger den” så da var det enda en ny runde med leiting. Å gjett hvor den lå. Jo. På en annen lur plass som man garantert ikke kommer til å glemme.

 

 

Så nå kan vi konstatere at jeg i allefall har tre lure plasser som jeg ikke kommer til å glemme.

 

Når jakken var ferdig strikket, knappene sydd på og kantene heklet gjensto det noen få dager til bryllupet og noen tråder som skulle festes. Nålen lå jo ikke på en lur plass som jeg absolutt ville glemme. Den lå jo så nært meg at man skulle trudd det var en del av meg, så nå hadde jeg ingen unnskyldning for å utsette å feste disse trådene. Trakk pusten, dypt, og strakk meg etter nålen. Nålen i hånden, jakken i fanget og festingen var i gang. En tråd, to tråder, tre tråder, snork, fire tråder, fem tråder og tadaaa. Jeg ble ferdig.

 

 

Jakken ble brukt til og fra kirken, vi ble gifte og trådene ble festet. Trodde jeg.

 

 

“Christine! Du vet vel at det er en tråd som ikke er festet?” Sitat mamma, 27.03.21.

 

Ønsker dere en fin lørdag. Å ja. Jeg skal feste den siste tråden. Snart.