Gratulerer med dagen!

Jeg er veldig glad i store og spesielle dager. Elsker å pynte hjemme og gjøre litt stas på dagen. Gjøre noe hyggelig sammen med familien. Rett og slett nyte dagen til det fulle.

Da jeg var liten ELSKET jeg 17 mai og gledet meg i lang tid før selve dagen. Det var noen år jeg gledet meg litt ekstra, for jeg var nemlig drillpike i tre år. Det var stas det! Også gledet meg sånn til potetløpet og is-spisingen. Ja, bortsett fra det året med den strikkadrakten da, men det ble en fin 17 mai det også.

Selv om jeg skapte meg tidlig en allergi mot strikkaklær på 17 mai så strikket jeg for mange år siden et Mariusskjørt som jeg bruker hvert eneste år på 17 mai. Jeg har ikke bunad så det er liksom blitt mitt 17 mai plagg siden Mariusmønsteret er litt tradisjonelt.

 

 

Mønsteret til skjørtet finner du i Mariusboken. Mener å huske at jeg strikket skjørtet i Mor Aase fra Rema 1000.

 

Ellers gikk kvelden i går til å klargjøre litt her hjemme. Rydde, vaske, pynte og stryking av mannens pensokker.

 

 

Jada, jeg har strøket sokkene hans men det var bare på gøy. Du vet slike “morsomme” ting man finner på når man egentlig har nok av andre ting å gjøre. Det bruker jeg å gjøre mye av. Altså de andre “morsomme” tingene.

 

Fikk lagt på 17 mai duken jeg heklet i fjor. Er så fornøyd med denne duken. Synes den er så pen så jeg skal hekle maken bare i andre farger slik at jeg kan bruke en slik duk oftere.

 

 

Så var det jo den sørgelige covid-19 som ikke kan unngås å nevne. Ting er jo litt annerledes i år også så jeg har ikke strikket noen praktplagg til lillemann som jeg kan vise fram. Orket liksom ikke å strikke noe når det var så usikkert om hvordan dagen ville bli. Om vi kunne gå i tog, være med andre mennesker eller bare være hjemme. Men noe fikk jeg ordnet. I høst lagde jeg en smokkesnor jeg skulle bruke på 17 mai hvis pandemien forduftet. Jeg tok en klips, en sånn gummisak som sutten skal sitte fast i og et norskeflaggbånd, sydde to sømmer og var ferdig. Ikke noe hokus pokus, men allikevel så fin og pynter opp antrekket når den blir brukt.

 

 

 

 

Så, kjære deg. Gratulerer så mye med dagen. Håper den blir fin selv om den er annerledes i år også.

Så vil jeg oppfordre alle som vet om noen som er alene om å sende en sms eller ringe de å ønsk de gratulerer med dagen. Covid-19 har ikke bare kommet som sykdom, den har kommet som ensomhet også.

 

Ønsker deg en fin 17 mai.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det nydelige barnesinnet

I går kveld satt jeg å så gjennom bildene mine på telefonen for å finne ut hva som skulle bli dagens blogg. Det er faktisk overraskende vanskelig å velge ut noe som i tillegg skal pakkes en tekst rundt.

 

Så jeg scrollet og scrollet og scrollet. Tok en pause og scrollet videre. Lo litt av minner som dukket opp, smilte og viste mannen. Slik holdt jeg på en stund før jeg ble enig med meg selv.

Det kom nemlig et lite notis på min mobil her om dagen der det sto noe som; “Om en stund mister du bildene dine som er lagret en plass du ikke er helt klar over, så om du vil beholde de burde du bare trykke ok slik at det blir flyttet til en annen lagringsplass som du kommer til å glemme at du har”. Dere vet de oppdateringene/varslene som kommer sant?

 

Samtidig som jeg funderte over hvor disse bildene var lagret trykte jeg ok, la bort mobilen og glemte helt av det jeg akkurat hadde fundert over. Helt til i går kveld da jeg skulle finne et bilde i galleriet på mobilen. Åpnet mobilen, gikk inn i galleriet og BAM. En milliard bilder.

Ok. Hadde visst litt bilder en uant plass. Så nå forstår dere nok hvor mye jeg faktisk scrollet før de to bildene jeg nå skal skrive om dukket opp å sa “her er vi”.

 

For noen år siden var jeg sammen med den ene tantegutten min. Han satt å tegnet mens jeg laget pannekaker. Pannekaker i dødningshodeform. Jepp. Sanket tantepoeng av det!

Men tilbake til tegningen. Han satt å tegnet å koste seg å plutselig var tegningen ferdig. “Tante, se”. Ganske kul syntes jeg.
Etter middag spurte han hva vi skulle gjøre så vi satt å spekulerte litt rundt forskjellige muligheter da jeg kom på noe (som jeg syntes var) kult.

“Du! Skal vi sy en bamse av tegningen din?”

JA!!!

 

Så heiv vi oss rundt.

Jeg fant fram et gammelt fleecepledd, symaskin, en gammel pute (til fyllvatt) og litt svart tøy. Samt saks og lim. Vi klippet ut delene, han satt seg foran symaskinen, jeg hjalp til når det trengtes og resultatet ble enestående.

 

 

 

Snakk om magi altså! Fra tegning til bamse. Det fikk i allefall meg til å kjenne på barndomsmagien igjen. Han ble fornøyd. Tanta ble fornøyd.
Han satt seg ned for å tegne igjen, jeg ryddet opp etter middagen og der hørte jeg en liten stemme som sa: “Tante? Kan vi lage denne til pappa?”

 

Jeg smeltet.

 

 

Kjærlighet med stor K!

 

Ønsker dere en fin dag 🙂