Jeg har jo fått en fin tradisjon med at når mannen drar vekk i mer enn et døgn så forvandler jeg stue og kjøkken til en systue slik at jeg kan sitte å kose meg med symaskinene mine på et litt større areal enn boden under trappen. Misforstå meg rett altså, jeg er overhode ikke misfornøyd med hobbyboden min. Jeg elsker å være det. Å da mener jeg ELSKER. Bruker ganske mye tid der når det ikke har vært en mystisk bombeeksplosjon der inne å det er plass til at jeg sitter der. Skjønner ikke helt hva som utløser denne bomben og hvor den kommer i fra. Samme problemet har jeg hatt på pikerommet mitt fra jeg var liten og til jeg flyttet for meg selv. Joda, litt da også, men da holdt bomben seg til en bod. Merkelige greier det der. Rett og slett.

 

Men i allefall.

Mannen drar vekk, jeg (og røde kors) går inn i hobbyboden og redder ut symaskinene mine og det jeg trenger for å få gjennomført alle mine planlagte prosjekter for denne syrunden. Og de planlagte prosjektene er mange. MANGE. Jeg har nemlig en tendens til å planlegge litt vel optimistisk med tanke på disponibel tid. Men lærer jeg? Nei. Stresser jeg litt på slutten? Ja.

 

Denne gangen sydde jeg bl.a. bukser, vester, headover, luer, norlinluer og norlinhalser, eller kort fortalt, julegaver.
Synes nemlig det er best å gi de gavene jeg minst likte å få da jeg var barn. *Skrekkmusikk* De MYKE pakkene.

Ja. Jeg er blitt en slik en ja. Noe jeg sa til meg selv at jeg ALDRI skulle bli. Kjenner barnet i meg er skuffet. Veldig skuffet. Men godtar det likevel siden jeg legger ved en leke, hobbysaker eller godis også.

 

Ser jeg skriver meg bort hele tiden, men det er vel en del av sjarmen med kreative tekster.

Konsentrasjon frøken, konsentrasjon!

 

En av de tingene jeg sydde en del av denne gangen var norlin-halser. De har jeg aldri sydd før men synes de så så kjekke ut så da måtte jeg prøve.

 

 

Den ene her er i ren ull og den andre er jo bare nydelig!

Å når man finner noe man synes er fint så blir det jo ofte flere av de.

 

 

 

Og to med ullfor.

 

 

 

Å så lett kan man gå rundt både varm og (ekstra) vakker 😉

 

Joda, det ble flere i andre stoffer også. Er ikke fanatisk selv om jeg vet å sette pris på det estetisk vakre 😉

 

Disse har enten fleece eller ull på innsiden.

 

 

Disse er sydd etter konkrete ønsker. Det er alltid gøy! den med stjerner er i ren ull.

 

 

 

Her er også noen ønsker pluss at jeg har fått sydd opp en del restestoffer.

 

 

Er kjempe fornøyde med disse halsene. Både passform og symåte så disse blir å være fast på produksjonslisten min tenker jeg.

 

Om du har lyst å sy de selv finner du mønsteret (og litt andre ting) ved å trykke HER.

 

Så vil jeg bare ønske deg en fin dag! Har du en litt, eller veldig kjip dag så ønsker jeg deg en ekstra god dag. 🙂

 

 

 

 

 

 

Instagram

Facebook

Jeg er veldig glad i store og spesielle dager. Elsker å pynte hjemme og gjøre litt stas på dagen. Gjøre noe hyggelig sammen med familien. Rett og slett nyte dagen til det fulle.

Da jeg var liten ELSKET jeg 17 mai og gledet meg i lang tid før selve dagen. Det var noen år jeg gledet meg litt ekstra, for jeg var nemlig drillpike i tre år. Det var stas det! Også gledet meg sånn til potetløpet og is-spisingen. Ja, bortsett fra det året med den strikkadrakten da, men det ble en fin 17 mai det også.

Selv om jeg skapte meg tidlig en allergi mot strikkaklær på 17 mai så strikket jeg for mange år siden et Mariusskjørt som jeg bruker hvert eneste år på 17 mai. Jeg har ikke bunad så det er liksom blitt mitt 17 mai plagg siden Mariusmønsteret er litt tradisjonelt.

 

 

Mønsteret til skjørtet finner du i Mariusboken. Mener å huske at jeg strikket skjørtet i Mor Aase fra Rema 1000.

 

Ellers gikk kvelden i går til å klargjøre litt her hjemme. Rydde, vaske, pynte og stryking av mannens pensokker.

 

 

Jada, jeg har strøket sokkene hans men det var bare på gøy. Du vet slike “morsomme” ting man finner på når man egentlig har nok av andre ting å gjøre. Det bruker jeg å gjøre mye av. Altså de andre “morsomme” tingene.

 

Fikk lagt på 17 mai duken jeg heklet i fjor. Er så fornøyd med denne duken. Synes den er så pen så jeg skal hekle maken bare i andre farger slik at jeg kan bruke en slik duk oftere.

 

 

Så var det jo den sørgelige covid-19 som ikke kan unngås å nevne. Ting er jo litt annerledes i år også så jeg har ikke strikket noen praktplagg til lillemann som jeg kan vise fram. Orket liksom ikke å strikke noe når det var så usikkert om hvordan dagen ville bli. Om vi kunne gå i tog, være med andre mennesker eller bare være hjemme. Men noe fikk jeg ordnet. I høst lagde jeg en smokkesnor jeg skulle bruke på 17 mai hvis pandemien forduftet. Jeg tok en klips, en sånn gummisak som sutten skal sitte fast i og et norskeflaggbånd, sydde to sømmer og var ferdig. Ikke noe hokus pokus, men allikevel så fin og pynter opp antrekket når den blir brukt.

 

 

 

 

Så, kjære deg. Gratulerer så mye med dagen. Håper den blir fin selv om den er annerledes i år også.

Så vil jeg oppfordre alle som vet om noen som er alene om å sende en sms eller ringe de å ønsk de gratulerer med dagen. Covid-19 har ikke bare kommet som sykdom, den har kommet som ensomhet også.

 

Ønsker deg en fin 17 mai.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I går kveld satt jeg å så gjennom bildene mine på telefonen for å finne ut hva som skulle bli dagens blogg. Det er faktisk overraskende vanskelig å velge ut noe som i tillegg skal pakkes en tekst rundt.

 

Så jeg scrollet og scrollet og scrollet. Tok en pause og scrollet videre. Lo litt av minner som dukket opp, smilte og viste mannen. Slik holdt jeg på en stund før jeg ble enig med meg selv.

Det kom nemlig et lite notis på min mobil her om dagen der det sto noe som; “Om en stund mister du bildene dine som er lagret en plass du ikke er helt klar over, så om du vil beholde de burde du bare trykke ok slik at det blir flyttet til en annen lagringsplass som du kommer til å glemme at du har”. Dere vet de oppdateringene/varslene som kommer sant?

 

Samtidig som jeg funderte over hvor disse bildene var lagret trykte jeg ok, la bort mobilen og glemte helt av det jeg akkurat hadde fundert over. Helt til i går kveld da jeg skulle finne et bilde i galleriet på mobilen. Åpnet mobilen, gikk inn i galleriet og BAM. En milliard bilder.

Ok. Hadde visst litt bilder en uant plass. Så nå forstår dere nok hvor mye jeg faktisk scrollet før de to bildene jeg nå skal skrive om dukket opp å sa “her er vi”.

 

For noen år siden var jeg sammen med den ene tantegutten min. Han satt å tegnet mens jeg laget pannekaker. Pannekaker i dødningshodeform. Jepp. Sanket tantepoeng av det!

Men tilbake til tegningen. Han satt å tegnet å koste seg å plutselig var tegningen ferdig. “Tante, se”. Ganske kul syntes jeg.
Etter middag spurte han hva vi skulle gjøre så vi satt å spekulerte litt rundt forskjellige muligheter da jeg kom på noe (som jeg syntes var) kult.

“Du! Skal vi sy en bamse av tegningen din?”

JA!!!

 

Så heiv vi oss rundt.

Jeg fant fram et gammelt fleecepledd, symaskin, en gammel pute (til fyllvatt) og litt svart tøy. Samt saks og lim. Vi klippet ut delene, han satt seg foran symaskinen, jeg hjalp til når det trengtes og resultatet ble enestående.

 

 

 

Snakk om magi altså! Fra tegning til bamse. Det fikk i allefall meg til å kjenne på barndomsmagien igjen. Han ble fornøyd. Tanta ble fornøyd.
Han satt seg ned for å tegne igjen, jeg ryddet opp etter middagen og der hørte jeg en liten stemme som sa: “Tante? Kan vi lage denne til pappa?”

 

Jeg smeltet.

 

 

Kjærlighet med stor K!

 

Ønsker dere en fin dag 🙂