Jeg liker jo å bake fra tid til annen. Ikke nødvendigvis fordi jeg er alt for glad i å spise det jeg lager, selv om det tidvis kan se ut som om at jeg tar sats for å bli den nye frontfiguren til Michelin, men fordi jeg liker konseptet baking. Elsker duften av fersk bakverk i form av gjær bakst eller kaker og stemningen den gir hjemmet.

 

Husker så godt da jeg vokste opp og jeg hadde lyst å bake litt. Fikk stort sett alltid “ja” til svar av mine foreldre da jeg spurte om jeg kunne bake. Dog med tilleggs setningen “Men da må du huske å rydde opp etter deg når du er ferdig”. Greit! Jeg oppdaget fort at hvis jeg ryddet underveis slapp jeg å pine meg gjennom mengden med skittent utstyr som måtte vaskes, puttes i oppvaskmaskinen, matvarer som måtte ryddes på plass og ja, kjøkkenbenkene som måtte vaskes. Ofte skapdørene også, for er det noe jeg var og er flink til så er det å søle litt. Litt kan også bety mye i denne sammenheng.

 

 

 

Men i alle fall.

I dag skulle jeg bake tekaken jeg pleier å bake å gi til min bestemor. Jeg fant fram det jeg trengte å satt i gang. Røren ble mikset, langpannen ble fylt og kaken ble satt i ovnen. 20 minutter senere tok jeg den ut av ovnen og satt den på benken. Gikk på soverommet for å ta meg en liten formiddagslur og sto opp igjen 2 timer senere.

 

Ja nå lurer du nok på hva som hadde skjedd med kaken sant? Hadde det vært noen å spist av den? Var den borte? Hadde den blitt stjelt?

 

Tidligere på morgenen hadde jeg vært litt sur mot kjærestemannen min, å nå tenkte jeg at jeg skulle ta å skjære av et godt stykke til min kjære mann å dra innom eventyrbutikken med den til han med. Med litt så mener jeg kanskje veldig.

Men da jeg så kaken begynte jeg bare å lure på om dette var noe i det hele tatt kunne serveres uten at det nærmest ble en fornærmelse.

 

Å bare for å friske opp hukommelsen så skal kaken altså se slik ut:

 

 

Men denne kaken jeg bakte i dag så ikke akkurat slik ut. Den hadde altså litt mer “rå pannekake” stil over seg.

 

 

Jepp. Jeg hadde altså glemt bakepulver i kaken jeg skulle bake å ta med til både bestemor og kjærestemannen.

 

Tok den med meg i eventyrbutikken til kjærestemannen å ga han den. Han åpnet den og vi lo begge to. Vi lo godt. Tidenes mest troverdig dessert- og kakebokforfatter, her har du meg, si. Klarer ikke en gang å bake verdens enkleste kake, men bok. Det skal lages. Oo, that ironi!

Ler ennå når jeg tenker på det. Det kan jo hende at jeg ler fordi klokken er 23.00 i går og jeg burde ha vært i seng for lengst, men klarte altså ikke å la være å fortelle deg dette, for jeg syntes det var ganske så morsomt.

Kjærestemannen sa, så snill som han er, at det ble jo en god tekake-whitey (les: tekake-brownie). Han er god på å få meg til å tro at han oppriktig liker ting som passer best i en søppelpose altså.

Jaja, det ble i alle fall en god historie.

 

Lurer du på om det ble noen kake til bestemor?

Jepp, det gjorde det. Å den smakte G.O.D.T!

 

 

Nå skal jeg bare ta de siste slurkene med iskaffen før jeg finner sengen (ja, jeg skriver ofte bloggpostene mine kvelden før de postes av praktiske årsaker).

Å til deg som leser dette i morgen; Ha en nydelig dag:)

 

 

 

 

 

 

Fikk du lyst på tekake så finner du oppskriften HER.